Ufør? Frem med pisken!

Ufør? Frem med pisken!

Illustrasjon: © Ramona .S. B. Olaussen – Snøravn Design

I fjor sommer ble jeg ufør. Sånn, da var det sagt. En liten byrde ble nå tatt bort fra mine skuldre, siden jeg nok en gang velger å være åpen. Fortelle ærlig akkurat slik det er. Spesielt nå i disse statsbudsjett-tidene, hvor «sånne som meg» opplever nok en gang at de rike får mer, og de fattige mindre. Hvordan påvirker det mitt liv, og meg som person?

LITEN OPPDATERING
I 2012 skrev jeg et innlegg om min helsesituasjon. Jeg skal ikke gjenta det, annet en at det fortsatt er aktuelt i dag. Du finner linken rett under her. Vel, i fjor ble jeg altså ufør. Altfor ung! Jeg har brukt godt over ett år, på å tilvenne meg tanken på at jeg ikke skal ut i jobb. Men tro meg, jeg håper av hele mitt hjerte at det en dag vil forandre seg.

Ubrukelig…men ikke udugelig

 

JEG SKAL PISKES UT I JOBB
Det er regjeringens strategi. Her skal alle gulrøtter fjernes, å pisken må frem. De uføre skal ikke lenger få ligge på latsiden, å tro at de bare kan få penger, uten å løfte en finger. Se link til det jeg refererer til rett under her.

Forakten for de uføre

 

Kjære regjeringen, og alle som tror på det å straffe de uføre. Mener dere virkelig, at mine helseplager plutselig forsvinner, at jeg blir frisk over natten fordi dere gjør meg fattigere? Mener dere virkelig…at kroppen vår fungerer slik?

Eller mener dere at ved å straffe meg, så blir jeg nødt til å innse at det ikke lønner seg å være syk? Eller kanskje dere mener at mine helseplager er en løgn? Når pengesekken strammes inn, så vil jeg panisk løpe ut i arbeid? Det er virkelig en ting dere må forstå! Om jeg skulle få valget mellom å ta i mot pisken dere holder i den ene hånda, eller gulrota dere står med i den andre hånda…så ser det slik ut:

Jeg tar selvsagt i mot gulrota. Hiver meg ut i jobb så lenge jeg varer, å går deretter på en skikkelig helsesmell, som gjør at jeg blir nødt til å krype tilbake, å velge alternativ «pisk». Sånn har det nemlig vært for meg de siste 6-8 år. Kanskje til og med flere år tilbake. Jeg husker ikke lenger.

DET ER EN SKAM Å VÆRE SYK
Når jeg ble ufør, skjedde det mye merkelig på en gang. Jeg følte skam. Ufør i en alder av 42 år. Jeg følte lettelse, over å bli trodd på, og slippe denne angsten for hva som ville skje, og ikke skje videre. Jeg følte skam, over å føle lettelse. Jeg fortalte kun de nærmeste, ingen andre. Jeg klarte ikke å senke skuldrene på lenge, fordi jeg var så vant til å hele tiden måtte bekymre meg for det økonomiske, for NAV, for utredninger…ja, for alt. Selv i dag, har jeg ikke klart å senke skuldrene så mye som jeg ønsker. Jeg går hele tiden rundt å tror, at jeg må gjøre noe, fordi det forventes at jeg burde gjøre noe. Rutiner er som blåst, og jeg er sjelden ute blant folk lenger.

JEG HAR AKKURAT, OG IKKE MER
Jeg synes det er helt fantastisk, at mange er i full stand til å jobbe, og tjene gode penger. Jeg unner faktisk andre å slippe dette med økonomiske bekymringer. Det å kunne være fri til å leve det gode liv. Dra på flotte ferier, eie fine ting, og unne seg det de måtte ha lyst på. Jeg gjør faktisk det, fordi jeg vet hvor utfordrende det er å slite økonomisk. Jeg er heldigvis litt bedre stilt enn mange andre som er i lignende situasjoner, fordi jeg har bare meg selv å tenke på. Spesielt småbarnsfamilier i denne situasjonen, sliter med å få endene til å møtes.

Jeg har alltid nok så jeg får betalt utgifter, mat og andre nødvendige ting. Men der stopper det. Ferier, det å unne seg noe ekstra, spise ute osv…det har blitt «luxus», og dermed sjelden vare. Men en ting skal sies; jeg har aldri vært mer takknemlig for ting, enn det jeg er nå. Jeg tar aldri noe for gitt, og gleden blir stor…når jeg endelig får kjøpt meg noe jeg har ønsket meg lenge.

DE RIKE BELØNNES MED MER RIKDOM
De kaller det gulrot. «Det skal lønne seg å jobbe». Selvsagt skal det lønne seg. «Det skal være motiverende å jobbe». Selvsagt skal det være slik. Så fortell meg en ting…hvordan mener regjeringen…at det da skal være motiverende for de uføre å gjøre dem fattigere? Nei! Feil! Det finnes ingen motivasjon i å bli straffet for å være syk. Det fører heller til at mange blir ennå mer deprimerte. Ennå mer umotiverte. Ennå mer syke.

Ærlig talt…hvilket «luftslotthode» fant ut at dette er løsningen? Mest sannsynlig en som aldri har hatt så store helseproblemer, at de ikke kan jobbe. Jeg tenker heller tilrettelegging. Hvor er det tiltaket blitt av? Dessverre hjelper tilrettelegging svært lite, når arbeidsplasser ikke vil ha «sånne som oss». Sånn er det bare.

SÅ SI MEG…BØR JEG SKAMME MEG?
Overhode ikke! Jeg nekter å skamme meg mer. Det er ikke min feil, at jeg har blitt født med en kropp, som ikke passer inn i samfunnets arbeidskrav. Jeg nekter å skamme meg over, at jeg faktisk er litt fattig. Det er nemlig ikke min feil, at jeg ikke har helse til å kunne tjene gode penger. Jeg burde ikke straffes for valgene jeg ikke har. Jeg har absolutt ingenting…å skamme meg over!

ET LITE HÅP
Jeg håper dere som er friske og raske, som kan jobbe mye, som kan tjene penger…vet å verdsette det for all den verdien det har. At dere aldri tar noe for gitt. At dere er takknemlige, og nyter livet alt dere kan. Jeg håper, at dere aldri havner i en slik situasjon. Det unner jeg ingen.

Livet…det går sine egne veier. Livet følger ikke samfunnets regler og normer. Sånn er det bare.

varmehilsner

Share on Facebook86Tweet about this on TwitterGoogle+0Pin on Pinterest0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *