Ubrukelig…men ikke udugelig

Ubrukelig...men ikke udugelig

Illustrasjon: © Ramona .S. B. Olaussen – Snøravn Design

Jeg er ubrukelig i dagens samfunn, men overhode ikke udugelig. Mange av mine kvaliteter kunne vært til nytte der ute. Dagens standard innenfor arbeidslivet, sier jeg er ubrukelig. Den lista som er lagt når det gjelder ytelse, ligger altfor høyt for meg, til å kunne nå den. Jeg er bare èn i mengden om dette. Vi er mange som er «ubrukelige» i dag.

DET MERKES GODT PÅ SOSIALE MEDIER
Det er et innlegg som har blitt delt jevnt og trutt på facebook: —> «Det er vanskelig å forklare til noen som ikke har peiling. Det er en daglig kamp å være i smerte eller kvalme på innsiden mens du ser fin ut på utsiden. Vennligst sett dette som statusen din i minst 1 time hvis du eller noen du kjenner har en usynlig sykdom (PTSD, angst, bipolar, depresjon, diabetes, lupus, fibromyalgi, MS, ME, leddgikt, kreft,sjøgren, hjertesykdommer, epilepsi, autisme, MD etc.) Aldri døm noe dere ikke forstår» Dette er en viktig melding, fordi den setter søkelyset på oss som sliter med dette daglig. 

Det var da jeg fant ett nytt tema å blogge om. Et ønske om å sette litt mer lys på hvordan det egentlig er å føle seg ubrukelig i dagens samfunn…i dagens arbeidsmarked.

 
MAKTKAMPEN MELLOM VILJEN OG KROPPENHver eneste dag er en maktkamp. Viljen vil så gjerne, men kroppen blånekter. Noen ganger er det omvendt. Hvorfor? Når kroppen ikke fungerer optimalt slik man så gjerne skulle ønske, hvor man hver eneste dag ser det er ting man burde gjøre, ta tak i, jobbe med, finne ut av, osv…er en eneste lang og hard kamp. Når kroppen er bra, og viljen ikke fungerer, er det fordi man er sliten av alt. Overskuddet har forsvunnet i den daglige kampen mellom smertene og viljen. Det er ikke rom for balanse, fordi man stadig går og tenker på hva man burde gjort…som man ikke får gjort, stadig på leting etter sin plass i arbeidslivet..m.m. Det blir en evig ond sirkel.

MINE 5 PLAGEÅNDER
Av de overnevnte sykdommene har jeg i løpet av livet hatt 4. Leddgikt var jeg plaget med som barn. Det samme med migrene. Senere kom epilepsien. Så kom fibromyalgien snikende sakte men sikkert, tidlig i tyveårene. I senere tid har jeg også fått påvist sjøgren syndrom, som jeg visstnok skal ha hatt siden barnsbein av, siden den ofte er i følge med revmatiske plager. Heldigvis er det mange år siden jeg var plaget av epilepsi. I dag er det fibromyalgien, sjøgren syndromet og migrenen som er det mest utfordrende.

SMERTENE ER IKKE DET VERSTE
Smerter har jeg håndtert hele livet. De kan jeg holde ut. Det er verre med utmattelsesfølelsen og tretthetsfølelsen. Det er ikke morsomt å plutselig måtte sende hjem gjestene, eller avbryte noe jeg holder på med, fordi jeg blir akutt trøtt. Akutt søvnbehov spør aldri når det passer å komme, desverre. Like ille er det med muskelsvekkelsen. Det å ikke kunne holde mobilen opp til øret mer enn noen få minutter før man må støtte opp armen. Eller bruke timer på å stryke gardinlengder fordi armene svikter. Det aller verste, ingen av disse «plagene» synes på meg. Jeg kan se frisk og opplagt ut der jeg vandrer i en butikk eller på en liten shoppingtur. Faktumet er at ingen ser meg når jeg kommer hjem og hvor mye det kan ha kostet meg fysisk å gjøre dette. Men…jeg nekter å bure meg inne av den grunn.

DET ER IKKE MENT SOM KLAGING
Jeg ønsker bare å dele med andre om hvordan det er å leve med slike plager. Jeg vil spesielt nå ut til de som mener jeg er lat. Som har en formening om at jeg liker å gå hjemme å slenge, være fri og snyte på deres skattepenger, uten å måtte løfte en finger selv. Det er tøft nok å føle på sin egen ubrukelighet, og trenger derfor ikke å bli minnet på det av andre. Heldigvis er det få i livet mitt som plager meg med dette. Jeg er en av de heldige som har en støttende omgangskrets rundt meg som forstår, av både familie og venner.

LITT OM MIN HVERDAG
HVEM HAR VEL BRUK FOR MEG
JEG KAN DESVERRE IKKE SI PÅ ET JOBBINTERVJU...
DET STORE NEDERLAGET...GANG PÅ GANG
HVILKEN HJELP ER DET Å FÅ

JEG GIR IKKE OPP…
selv om jeg pr. i dag ikke vet hvor veien går videre. Jeg legger meg ikke langt under dyna og blir der. Jeg trosser smertene hver eneste dag, smiler, forsøker så godt jeg kan å gjøre hverdagene så behagelige, og trivlige som mulig. Jeg gjør ting når jeg kan, og utsetter det jeg ikke kan. Jeg nekter å la helsemessige tilstander, uvitende folk, og usikkerheten rundt fremtiden ta knekken på meg. Jeg er en fighter, det har jeg alltid vært. Jeg tror på fremtidige løsninger. Jeg tror at jeg en dag, vil kunne bli til nytte igjen.

JEG HAR AKSEPTERT
Jeg har lært at hvis jeg aksepterer ting for hva de er,  det som former mitt liv, blir det enklere å forholde seg til utfordringene. Jeg har kommet dithen at jeg aksepterer min «ubrukelighet» i dagens arbeidsliv. Fordi jeg vet med meg selv, hva jeg kan! Jeg ville vært en ressurssterk person i arbeidslivet, dersom jeg hadde hatt en smertefri kropp. Ved å akseptere min situasjon, forsvinner negative følelser, som følelsen av å ikke strekke til, ikke være bra nok, ikke kunne mestre…osv. Jeg lager heller et rom for positive følelser, forandringer, mestringsmuligheter og kreative løsninger. Aksept er frigjøring fra fornektelser og begynnelsen på forandringer.

DET VIKTIGSTE JEG HAR LÆRT AV DETTE:
Jeg tar aldri noe for gitt lenger. Jeg velger å være ydmyk og takknemlig for at jeg i det hele tatt…er så frisk som jeg er…i forhold til mange andre.

 

varmehilsner

Share on Facebook13Tweet about this on TwitterGoogle+0Pin on Pinterest0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *