Når masken faller

Når masken faller

Illustrasjon: © Ramona .S. B. Olaussen – Snøravn Design

En gang for mange år siden bestemte hun seg for å ta opp malekosten. Med et strøk malte hun over seg selv, i et forsøk på å lage en maske. Det holdt ikke med ett lag, hun kunne fortsatt skimte sitt ansikt. Mange lag ble derfor lagt på i årenes løp. Til slutt dekket hun seg helt. Nå passet hun endelig inn. Der hvor alle forsøkte å være like, hvor alle strevde med å leve opp til en satt standar. Hun kjente seg tilpass, men ensom.

I STILLE STUNDER…
kom minnene om hvordan hun en gang var. Mintes sin ekte latter, da hun var glad og lykkelig. Da hun skøyet, var litt ramp, da hun fikk folk til å le og smile! Da hun kunne være seg selv.

DET VAR FREM TIL DEN DAGEN…
hun våget å dele sider av seg selv, som noen ikke forsto. Når folk ikke forstår, så ler de, kommer med kritikk eller dumme kommentarer. De håner og kritiserer. Hun følte seg annerledes, missforstått, og ensom. De egenskapene som hun likte aller best ved seg selv…ble etterhvert gjemt og lagt lokk på. De passet ikke inn der ute i den store verden. Hun var nok litt for ærlig, mente noen. Nevnte tanker folk tenker, men aldri nevner, og som ikke burde nevnes heller, i følge andre. Evnen til å se det positive i det negative, å ikke minst…alle sine spørsmål…om livet. Hun var en grubler…en filosof…en som likte å stille spørsmål ved mangt og mye. Spørsmålene…tok en dag slutt.

DET GIKK LENGRE TID MELLOM MINNENE
En dag kom de ikke. Hun hadde glemt hvem hun var. Masken hadde herdet. Som en robot gjorde hun det alle forventet. Sine plikter. Som en robot viste hun også sine følelser. Kald, ingen egne meninger. Likegyldig. Latteren kom fra latterboksen og smilet var strålende, men de nådde aldri øynene.

ETTER NOEN ÅR I ROBOTTILSTAND…
fikk hun seg en plutselig knekk! Møtet med veggen ble brå og brutal. Tårene kom kraftig og motløsheten var sviende. Den strie tårestrømmen løsnet noe i henne! Det var som om tårene vasket bort årevis med gruff. I sitt nye og klare blikk ser hun en ung kvinne danse lykkelig på en eng. Hun kunne nesten høre den trillende latteren. Det var som om denne kvinnen inviterte til dans. En dans i livet hun hadde glemt. Etterhvert forsto hun at det var henne selv som danset der ute. Hun innså plutselig hvem hun egentlig var. Minnene strømmet tilbake.

URKRAFTEN…
vekket henne! Ristet henne tilbake til livet og seg selv. Tårene…som hun vanligvis hadde jernkontroll på, lot seg ikke kontrollere denne gang, og masken kunne ikke stå i mot. Den begynte å slå sprekker. Lag på lag falt av. Urkvinnen lokket og lo å danset videre.

I DAG ER MASKEN BORTE
Hun er igjen den hun en gang var. Hun ler med sin ekte latter igjen, hun skøyer, hun er ramp, hun er sterk. Denne kvinnen hun er blitt nå, har sine egne meninger, hun våger å stå for dem. Hun er litt for ærlig.  Hun stiller spørsmål igjen, og nevner tanker folk nå har begynt å nevne selv. Hun går sine egne veier, tar egne valg…selv om det noen ganger kan stride mot andres råd og ønsker. Men hun vet nå best selv…hva som er best…for seg selv. Det er jo tross alt hennes eget liv.

Urmennesket….en sterkere kraft skal man lete lenge etter! Når masken slår sprekker og faller bit for bit…da har urkraften i oss våknet.

Jeg takker helhjertet for denne erfaringen, som har lært meg så mye…om meg selv. Jeg takker også fra dypet i hjerterota for familien min og venner…som aksepterer meg fullt ut.

 

Share on Facebook46Tweet about this on TwitterGoogle+0Pin on Pinterest0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *