Monsteret under sengen

Monsteret under sengen

Illustrasjon: © Ramona .S. B. Olaussen – Snøravn Design

Mange foreldre har vært gjennom dette. «Mamma, det er et monster under sengen min»…i skapet…eller i taket. Barn som blir sjokkert over at du akkurat tråkket på den usynlige vennen deres. Barn som snakker om noe du aldri har hørt om før. Steder, verdener, vesener, usynlige venner, spøkelser og mye annet. Det er dette jeg har lyst til å skrive om i kveld. Barna…og deres fantastiske, fargerike verden…som av og til også er så skummel…at de blir redde og fylt med frykt.

MANNEN PÅ ROMMET MITT
Når jeg var rundt 8 år gammel, flyttet vi inn i et nytt, men gammelt hus. Etterhvert oppdaget jeg noen på soverommet mitt, inne på et lite kott. Der «bodde» det en mann. Jeg var ikke redd han, men synes overhode ikke det var noe kult å måtte dele rommet mitt. Jeg ropte på mamma mange ganger, og fortalte om denne mannen. Det var en eldre mann med rart skjegg som gikk i en spiss fra haka, og en merkelig brille. Den hadde bare et glass, uten ramme rundt og med en lenke i. Jeg hadde aldri sett noe slikt før, og senere fikk jeg vite at det var tippskjegg og monokkel.

Jeg har hatt mange opplevelser etter det, hvor jeg har sett, opplevd og kjent på ting som ingen andre rundt meg gjorde. Heldigvis hadde jeg en familie som viste respekt og aksept, uten å gjøre store nummer ut av det.

MARERITT
Fra jeg kan huske, har jeg hatt mareritt. Jeg var svært plaget med dette, og de mest grusomme drømmer kunne jage meg gjennom natten. Fra trampende svære troll som dundret mot meg, der jeg løp uten å komme av flekken…til å drømme at jeg mistet nære og kjære på grufullt vis. Det er mye å ta innover seg, for en liten kropp.

USYNLIGE VENNER
Min datter fikk plutselig en ny venn, da hun var 5-6 år gammel. Hun snakket stadig om denne vennen, en jente i samme alder. Jeg forsto ikke med en gang at det dreide seg om en fantasivenn, og trodde det var begynt en ny jente i barnehagen. Det var først da hun sto foran meg på kjøkkenet og spurte pent om denne vennen kunne spise middag med oss, at jeg skjønte det. Jeg lurte nemlig på når denne vennen skulle komme. Det blikket hun ga meg, samtidig som hun pekte ved siden av seg og sa med oppgitt stemme…hun er jo der, mamma. Ser du ikke det?

Vi som foreldre kjenner barna våre svært godt, og ut fra blikket hennes å bedømme, så var var hun svært alvorlig. Hun hadde til og med en bekymret mine, for min «reduserte» synsevne. Jeg kjente først litt panikk, og lurte på hvordan jeg skulle håndtere dette. Jeg bestemte meg for å dekke på til denne usynlige vennen. Jeg ville finne ut hva dette gikk ut på, slik at jeg lettere kunne finne ut hvor alvorlig ment det var. Jeg kunne sagt….»slutt å tull nå, med det fanteriet der» Eller…»skjerp deg.» Men jeg har ingen tro på at det å misstro barna, er noen god løsning.

MISTRODDE BARN KAN BLI USIKRE BARN
Det er det som skjer når vi ber dem slutte med tøyset sitt, slutte å fantasere. De risikerer å miste troen på seg selv, når vi ikke tror på dem. De kan bli innesluttet når de i all fortrolighet kommer, å betror oss sine opplevelser, for så å bli møtt med fnys, latter og «skjerp deg, det finnes ikke monstre og spøkelser». Vi hjelper dem ikke med dette…vi gjør det bare verre.

BARNAS VERDEN
Barn har ikke den samme virkelighetsforståelsen som oss. Barn er mer åpne og mottagelige for inntrykk og sanser. Hvem er vi til å bedømme om det de opplever er sant eller ikke? Nå mener jeg ikke at det finnes monstre under sengen. Det jeg mener, vi kan ikke bedømme hvor virkelig dette oppleves for barna. Mannen på mitt rom var virkelig nok han, for meg…når jeg kunne se han med fysiske øyne. Når jeg lukket øynene, ble han borte…når jeg åpnet øynene, var han der. Selvsagt oppfattet jeg han som virkelig. Så er spørsmålet…var han egentlig der? Eller var det fantasien som spilte meg ett puss? Spiller det noen rolle…så lenge jeg så han? Så lenge jeg opplevde dette som virkelig?

Om noen hadde sagt til meg da, at jeg bare fantaserte…hvordan ville jeg tatt det? Jo, jeg tror jeg først ville blitt veldig forvirret, så lei meg, så ville jeg antagelig begynne å lure på om jeg var normal. Resten av effekten klarer man å tenke seg til. Er det slik vi ønsker at barna skal se på seg selv?

HVORDAN HÅNDTERE DET
Med få enkle triks…i fra egne erfaringer.
Om ditt barn eller dine barn forteller om ting og tang som ikke eksisterer…så….

1: Lytt og la dem fortelle ferdig. Det er å vise respekt.
2: Svar så godt du kan på spørsmål, men hold samtaleemnet så jordnært som mulig.
3: Ikke oppmuntre dem til å snakke om dette. La dem komme til deg, når de føler for å snakke.
4: Om barna er veldig redde når de skal sove, så vær kreativ. Miks en flaske med monsterspray som garantert får alle monstre til å fordufte. Kjøp et lite lys du putter i stikkontakten under senga, om det er mulig. Monstre er nemlig fryktelig allergisk mot lys. Ha på en liten lampe med svakt lys, for spøkelser kan nemlig ikke se i lyset. Det er mange fine og litt morsomme ting og forklaringer, som gjør at barna slapper mer av, og kanskje til og med kan le litt av det.
5: Trøst når marerittene herjer, de kan være fryktelig skremmende.

DET ER MASSE VI KAN GJØRE
Dette med monstersprayen så jeg på facebook. En lege som hadde skrevet ut monsterspray til en 6- åring som ikke våget å sove. Genialt! Om en flaske med vann eller et lys skremmer bort «monstrene» og barnet endelig kan få sove godt, så er vel det…det aller viktigste? Det er overhode ikke å oppmuntre barna. Det er heller å forebygge, å sørge for god og trygg livskvalitet for de små.

Vi må ikke glemme viktigheten med å la barn få lov til å være alt hva de er. Når de har oss som støtte i ryggen, lærer de seg å finne løsninger så de kan mestre det de opplever. De lærer å møte frykt, mestre frykt og vinne over frykt. Er ikke det en god erfaring å ta med seg i livet? Da de skal ut å møte den virkelige verden?

DET VIKTIGSTE VI KAN VÆRE FOR BARNA VÅRE
En trygg støttespiller de kan stole på. Som viser dem respekt, forståelse og aksept for hvem de er, i den prosessen de er i. For det er nettopp en prosess. Det går nemlig over helt naturlig, og helt av seg selv når de blir større. Om det ikke går over, så vil de håndtere det på en helt annen måte. Alt kommer an på oss voksne, og hvilke verktøy vi ga dem for å håndtere slike situasjoner.

Children do live in fantasy and reality; they move back and forth very easily in a way we no longer remember how to do.” ― Maurice Sendak

 

varmehilsner

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *