Døden – et tabubelagt tema

Døden - et tabubelagt tema

Illustrasjon: © Ramona .S. B. Olaussen – Snøravn Design

I dag har jeg lyst å skrive om døden. For mange er det et dystert og skremmende ord. Noe man bevisst unngår å snakke om. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at ingen vet hva døden egentlig er. Det vi derimot vet, er at vi alle èn dag skal vandre.

HVA ER VI EGENTLIG REDD FOR?
Det er mange rundt om i verden, som er livende redd for å dø. Jeg var en av dem før. Faktisk, var jeg så full av frykt, at jeg enkelte netter holdt meg våken. Jeg var redd jeg ikke skulle våkne igjen. Hvorfor? Døden er jo en naturlig del av livet. Like naturlig som det er å bli født.

UVITENHET SKAPER FRYKT
Ingen kan med sikkerhet si hva som skjer når vi dør. Mange har likevel sine forestillinger og vi har hørt historier om nær-døden-opplevelser. De er vakre og beroligende. Vi har også hørt om helvete, skjærsilden eller Limbo? De kan med letthet skremme vannet av de fleste.

HVA ER SANT OG IKKE?
Finnes det virkelig ett sted med evig pinsler? Det er ikke opp til meg å bedømme, jeg sitter ikke på den viten. Hva jeg tror, er opp til meg. Og…det er opp til deg, hva du velger å tro. Men jeg skal dele min tro med deg, i håp om at du kan få noe godt ut av det. Jeg skal også dele hvordan jeg ble kvitt min frykt, for døden.

JEG TROR IKKE PÅ DØDEN
Med det mener jeg at døden er en begynnelse på noe nytt. Livet beviser dette. Naturen går i dvale og møter døden hver eneste høst, når bladene på trærne og blomstene visner hen og faller til bakken. Like sikkert som at høsten kommer, så kommer også våren og vekker naturen til live igjen. Nye blader og nye blomster dukker frem og gleder oss nok en sommer.

NOE ER LIKEVEL ANNERLEDES.
Vi skaper ikke ett forhold til blader og blomster, som vi gjør til våre nærmeste og oss selv. Når vi mister noen, går vi inn i en sorg. Vi er redd for å miste. Vi er redd for selv å bli borte. Til hva? Til hvem? Hvor? Hvordan skal vi klare oss uten dem vi mister? Hvordan skal de klare seg uten oss? Det er mange tanker og bekymringer som ligger i ordet død. Dette skaper frykt i oss. Men er den begrunnet nok? Er denne frykten…nødvendig?

NY BEGYNNELSE
Hvordan kom jeg frem til denne beslutningen, om at vi ikke blir borte i evigheten, men starter på en ny ferd? Ett nytt eventyr, en ny begynnelse? Livet!

 

Livet er en sirkel. Det blir født noe nytt som lever ut sin tid, for så å avslutte sitt eventyr. Lage plass til den neste som skal fullføre sin livssyklus. Sirkelen har ingen begynnelse, ei heller en ende. Når vi mister noen nære, vet vi at de ikke kommer tilbake. Vi vet at familien forøkes med nye medlemmer, men de erstatter likevel ikke de som er borte.

 

Hva vet vi egentlig? Tenk om de som er mistet, ikke er mistet? Tenk om de vandrer videre til sine neste oppgaver, for å gjøre rom til de nye som skal komme. Slik som naturen gjør det uten frykt. Det hele er en naturlig prosess.

 

Native American Wisdom: There is no death, only a change of worlds. ~ Duwamish

 

NATURFOLK HEDRER DØDEN
Mange urfolk ser ikke på døden som noe skremmende, de ser på den som noe helt naturlig. Noen av dem feirer faktisk døden, når den inntreffer. Amerikanske indianere feirer døden på ulike måter, som f.eks. å hedre den døde med mat, urter og gaver for å sikre en trygg reise til etter-livet. For innfødte amerikanske indianere, var døden en slutt på livet her , men en start på livet for sjelen i den neste verden.

JEG HAR MISTET…
både familiemedlemmer og venner i sykdom eller ulykke. Den tøffeste opplevelsen, var å miste min sjelevenn. Jeg skal ikke gå innpå hvem, da jeg har tatt et valg om å ikke bli alt for personlig i bloggen.

DET Å MISTE EN SJELEVENN…
er som å miste halve hjertet. Eller halve kroppen. Man blir på ett vis lammet. Det var en lang og tung tid. Jeg kunne ikke helt forstå hvordan jeg skulle komme meg videre, med viten om å ikke se sjelevennen min mer. Høre stemmen og latteren. Hvor jeg ikke lenger kunne glede meg med, eller irritere meg over personen. Det var i denne prosessen jeg følte døden og dens kraft tett innpå livet. På ett vis møtte jeg døden i døra, fordi den hadde gjort ett dypt innhogg i livet mitt. Jeg kunne enten velge å akseptere den eller å ignorere den. Hvordan kan man ignorere noe man ikke har noe kontroll over, noe som snur livet ditt oppned brått og brutalt? Og hvordan kan man akseptere at det skjer?

Det tok lang tid å komme dit hvor jeg måtte akseptere hva som hadde skjedd. Når sannheten gikk opp for meg. Da skjedde det noe. Frykten ble mindre. Vel vitende om at min sjelevenn var borte, tok jeg ett annet valg. I stede for å sørge meg i stykker, valgte jeg å minnes alt det gode. Jeg valgte å la min sjelevenn leve videre i meg, ved å videreføre denne persones vakre og enestående egenskaper. I dag lever min sjelevenn fortsatt like sterkt i mitt hjerte, og vil alltid gjøre det. Jeg lot ikke døden skremme meg, jeg tok tilbake kontrollen over livet og frykten. Det har medført til at jeg har akseptert døden som en naturlig del av livet. Vel vitende om at det vil alltid være noen der, som fører meg videre i hjertene sine.

VI HAR BARE DETTE LIVET
Den tiden vi har på jorda nå, kommer aldri tilbake. Det livet vi har nå, er en sjanse vi har fått til å nettopp…leve. Det er ett ordtak som sier: «Den som frykter døden, gleder seg ikke over livet». Det er to ting her nede på denne kloden som er bombesikkert…vi blir født og vi dør. Det gjelder alt som lever. Det spiller ingen rolle om man er konge eller uteligger, vi skal alle gjennom samme port.

Porten som fører oss til livet og døden. Så hvorfor bekymre seg over noe som er helt naturlig? Hvorfor ikke LEVE, når vi har muligheten. Er det ikke vakkert å kunne leve livet, når man først er her nede og suller på denne kloden?

Den dagen jeg leverer inn «kostymet»…skal jeg levere den godt brukt. Den skal være full av skrammer, arr og smilerynker. Jeg skal med vel og viten ta med meg alle de gode stundene jeg valgte å fylle livet mitt med, og alle erfaringene som kom på veien. Jeg akter ikke å la frykten for døden ta overhånd og forsure mitt liv. Jeg akter ikke at den skal ødelegge det underfundige og vakre som livet egentlig er.

ÅNDEN OG SJELEN
Mange religioner og trossamfunn snakker om kjærlighet og tilgivelse. Jeg snakker også mye om kjærlighet. Det er helt uaktuelt for meg å tro på lidelser etter døden, som straff for «synder» vi har utført. Ekte kjærlighet inneholder ikke frykt, pinsler og smerter. Jeg tror ikke på skjærsilden. Jeg tror ikke på ett helvete. Jeg tror heller på uvitenhet.

I mangel på læren om livet, og hvordan vi som mennesker egentlig fungerer, kan føre til at vi finner på mye dumt, som faktisk kan være skadelig for andre . Jeg tror ikke på at vi blir straffet. Jeg tror vi er her nede for å lære om livet. Noen får det ufattelig hardt, mens andre flyter lett gjennom. Noen begår mindre «syndige» ting (som jeg velger å kalle menneskelige feil) mens andre begår grusomme handlinger vi ikke kan forstå. Jeg skal ikke begi meg ut på en diskusjon om hvem som havner hvor, osv. Det avhenger helt og holdent av trosretning.

MIN EGEN LIVSFILOSOFI
Jo mer jeg lever fra hjertet, jo mindre blir frykten for livet og døden, og takknemligheten over selve livet, vokser seg sterkere.

 

varmehilsner

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *