De stille barna

De stille barna

Illustrasjon: © Ramona .S. B. Olaussen – Snøravn Design

De stille barna. Dere har sikkert hørt om dem? Jeg var ett slikt barn. Sjenert. Fryktelig sjenert. Så sjenert at jeg holdt på å dø, hver gang noen så på meg, eller snakket til meg. Samtidig så ville jeg jo være med de andre, og hjertet hoppet både av frykt og glede, når noen kom bort til meg. Selv om…det som oftest var bare for å spørre…om jeg hadde sett de eller den.

DE TIDLIGE SKOLEÅRENE
Det var da jeg var som mest sjenert. De første barneskoleårene. Jeg husker jeg sto som oftest stille, i ett hjørne for meg selv, å betraktet de andre. Ville så gjerne være med å leke, springe vilt, hyle av skrekk og fryd, fordi noen sprang etter meg. Men nei, jeg var så sjenert at jeg nesten sto som forsteinet.

SKOLETIMENE ET MARERITT
Jeg husker nesten som det var i går. Frykten for å lese høyt i klassen, for å måtte komme opp på tavla. Frykten hvis jeg ikke mestret noe, å frykten for å bli ledd av. Det var overhode ikke slik, at jeg ble mobbet på noe vis. Det var heller meg, jeg…som trakk meg unna. Jeg var stille, ville være usynlig, ville helst ikke være der…i det hele tatt. De eneste gangene jeg virkelig kunne slappe av, være meg selv…det var da vi hadde håndarbeid eller sløyd. Da jeg kunne være kreativ, og skape noe.

DET SKREVNE ORD – MIN FORM FOR TERAPI
For noen år siden, reflekterte jeg over meg selv, som et stille barn. Jeg reflekterte over meg selv, som en voksen dame. Slike refleksjoner blir det skriblerier ut av.

FRA KOKONG TIL SOMMERFUGL

Ei lita jente i skyggen står,
ser med store grønne øyne
på livet som rår, der ute i skolegården.

Hun er både fryktfull, og takknemlig for all kontakt.
Om det så er fordi noen spør
om hun har sett noen av…»de andre».

Hun føler seg lita og redd
å vil helst forsvinne…bortvekk.

En dag…

ble hun tenåring. Fortsatt redd.
Men nå litt bedre kjent med seg selv.
Hun forstår at verden der ute ikke er hennes.
I hennes verden er alt helt…..annerledes.

Hun tilpasser seg den fremmede verden,
å forrår sin egen. Glemmer den, fortrenger den.
Vil ikke vite av den. Det er jo ingen som forstår.

Slavisk følger hun denne verdens regler
for å få aksept…

til en dag…

hun er blitt en ung voksen kvinne.
Sittende i sofaen med pleddet og tekoppen.
Forvirret…
Tror ikke på noe lengre, mistet seg selv.
Det beskyttende skallet er i ferd
med å bryte ihop. Dø!
Hun er i ferd med å bli naken.

Til den dagen…

en voksen kvinne, fant veien ut av kokongen.
Hun foldet sine store, fargerike vinger ut.
De bærer henne lett avgårde
der hun flyter med vinden.

Hun var sårbar som larve
Hun ble sterkere ved motgang
Hun brøt seg ut av skallet
flydde fritt ut i den store verden
ridende på sine erfaringer.

Skallet ligger igjen, som et minne
på den gang da, hun lot seg føre
av andre. Hun slapp fri ved å bli kjent
med sine frykter, ved å akseptere
sin verden, å leve videre i den.

I dag er hun fri.
I dag lever hun i sin egen verden
hvor hun synes DU er fullkommen…akkurat…

Slik DU ER!

varmehilsner

Share on Facebook11Tweet about this on TwitterGoogle+0Pin on Pinterest0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *